Internasjonal Sosialisme · 2012. 11. 8. · internAsjonAl sosiAlisme EGyPT egypt har fått sin...

STØTT OPPRØRET I SYRIA

InTERnASjOnAl SOSIAlISmE 2-2012 5. årgang. Kr: 30,-

Steng trandum, s.10 « Hva nå for egypt?, s. 12 « klassesamfunnet i ddr, s. 20

rebeliónεξέγερση

internasjonal sosialisme 2-2012 22

SyriaDet syriske folkeopprøret nekter å la seg knuse. Thomas Kvilhaug ar-gumenterer for støtte til opprøret og ser på utviklingen i den revolu-sjonære massebevegelsen, imperia-lismens agenda og Assad-regimets natur.

10-11

internAsjonAl sosiAlisme

EGyPT

egypt har fått sin første demokratisk valgte president. mohammed mursis valgseier åpner muligheter for at revolusjonen kan gå dypere, men det forutsetter en større og sterkere revolusjonær venstreside, skriver Bjørn Østby.

TraNDUM

trandum utlendingsinternat har blitt utsatt for massiv kritikk. likevel fort-setter norge å sperre inn asylsøkere i landets verste fengsel. løsningen er å stenge hele stedet, mener monika Ustad. illustrasjon: lars sandås.

Thomas Kvilhaug skriver om Det syriske folkeopprøret

Monika Ustad skriver om Trandum utlendingsinternat

4-9

4-9: SyrIa: revoluSjonen, ImperIalISmen og det fallende regImet 10-11: Steng trandum aSylfengSel 12-16: Hva nå for den egyp tISke revoluSjonen? 17: folkefeSt mot raSISme 18-19: roSa luxemburg 20-25: klaSSeSamf unnet I ddr 26-29: Svartebok mot raSISme 30: anmeldelSe: de andre 31: Hvor vI Står

innholD

12-16Bjørn Østby skriver om Egypt


internasjonal sosia-lisme - nr. 2 - 2012. Utgitt av internasjonale sosialister.issn: 1890-6567. epost: [email protected]. postadresse: P.b.9226 Grønland, 0134 oslo.

internett: www.intsos.no.konto: 7874 05 27591. redaksjon: monika Ustad, randi Færevik, Thomas Kvilhaug og Bjørn Østby.

trykk: 07 Gruppen. forsidebilde: aljazeera.comabonnement: [email protected]. Kr 150,- pr. år (seks nr.)

blogg: http://internasjonalsosialisme.wordpress.comfri kultur: innholdet er til fritt bruk, husk kildehenvisning.

www.intsos.no

leDer

norge kan av og til føles som en egen planet.

mens store deler av europa koker av klassekamp og grekere og spanjoler går til generalstreik mot nyliberalis-tisk politikk, er norske medier mest opptatt av værmeldinga.

mens eU gjør sitt beste for å knu-se klassekampen i europa og sperre verdens fattige ute, går norge hen og gir eU fredsprisen.

i syria er om lag 40 000 perso-ner drept av Assad sitt regime siden opprøret startet. norge støtter tilsy-nelatende opprøret, men i motsetning til når norge støtter UsA-okkupa-sjoner av Afghanistan og irak, betyr det ingenting i praksis. til tross for at lille norge er verdens 15. største våpeneksportør, mener myndighetene at det er feil å sende våpen til opp-rørerne i syria. nok en gang lytter regjeringa til obama, som er bekym-ret for at opprøret ikke kan kontrol-leres av Vesten.

i egypt kjemper arbeiderklassen, studenter og fattige for videreføring av revolusjonen under mohammed mursi. mursi svinger mellom å gi innrømmelser til massene som ga han valgseieren og å bevare vennskapet med israel, UsA og den egyptiske herskerklassen. i valget mellom mur-si og shafiq, var det en fordel at mursi gikk av med seieren. Dersom shafiq hadde vunnet, ville det vært full seier for tilhengerne av det gamle muba-rak-regimet. likevel er ikke løsnin-gen i egypt å bytte ut mektige menn på toppen. løsningen er at revolu-

sjonen kjemper fram et nytt økono-misk og politisk system, med direkte demokratisk kontroll nedenfra. mens de nye, uavhengige fagforeningene i egypt fører en heroisk kamp for sosial rettferdighet under mursi, er holdningen fra norsk offentlighet stort sett bare et stille sukk over at Det muslimske brorskap gikk av med valgseieren.

Kampene som føres i europa og midtøsten handler om det sam-me. Dette er opprør mot resultatet av en kapitalistisk og nyliberalistisk politikk. Arbeidere, studenter og arbeidsløse kjemper for rettferdighet, demokrati, verdighet og utjevning av klasseskiller.

har vi så ingenting av det sam-me på hjemmebane? selvsagt har vi det. selv om nivået på klassekampen i norge er lavere enn i de fleste andre land i europa, er det viktig å se det som skjer i norge i en større sam-menheng.

sykehjemstreiken handlet om kamp mot nyliberalistisk politikk. sjefene bruker privatisering som et verktøy for å knuse arbeideres ret-tigheter. Kravet om like rettigheter for ansatte ved private sykehjem som ved offentlige sykehjem ble støttet av en politisk sympatistreik i regi av Fagforbundet. rundt 500 engasjerte personer demonstrerte til støtte for streiken, mot sosial dumping, foran rådhuset i oslo i september. Allian-sen mellom ansatte i offentlig og pri-vat, og bruken av sympatistreik som virkemiddel, er herlige eksempler på

at ting ikke står stille i gamlelandet.regjeringas bruk av tvungen

lønnsnemd, rett før streiken ble trap-pet opp på sykehjemmene og rett før offentlig ansatte i Fagforbundet skul-le ut i varig sympatistreik, viser tyde-lig hvilken side regjeringa står på i klassekampen. lojaliteten til Arbei-derpartiet er nå på full fart nedover i fagbevegelsen, dette så vi ikke bare i sykehjemstreiken, men også blant annet i kampen mot tjenestebyrådi-rektivet og vikarbyrådirektivet.

Kampen mot rasisme i norge er også en del av et større bilde. Antira-sisme er en viktig del av klassekam-pen. Det handler om langt mer enn enkeltskjebner og sosial samvittig-het, det handler om at mange nekter å godta splitt- og hersk-politikken som skal lure oss til å legge skylda på «utlendingene».

engasjementet mot regjeringas jernharde asylpolitikk viser at det finnes en sterk motvekt til ideen om et «oss» og «dem» basert på hudfarge, religion eller etnisitet. Kampene for asylbarna, mot tvangsdeportasjoner og for like rettigheter i arbeidslivet er på ingen måte over. nesten hele europa har nå innført ulike former for amnesti, såkalte regulariserings-ordninger, for innvandrere uten ret-tigheter. når spania, italia og sverige kan gi amnesti, er det klart at vi kan vinne dette i norge. i flere land har amnestiordninger blitt resultatet etter politiske kampanjer fra organisasjo-ner og/eller kirka.

med Breivik fikk vi demonstrert

hvor farlig oppblomstringen av isla-mofobi og fascisme i europa er. nDl og siAn sine forsøk på å bygge opp fascistiske organisasjoner i norge har foreløpig endt med bittesmå, tafatte markeringer. hver gang fascistene er på gata, er antirasistene mange flere. Vi må imidlertid ikke undervurde-re faren som ligger på lur her. Der-som fascistene klarer å bli godtatt som stuereine islam-kritikere slik de ønsker, kan de fort vokse seg store også i norge. Det er positivt at lo i oslo har tilsluttet seg flere markerin-ger mot disse miljøene. Dessverre ser det ut til at myndighetene og politis-ke partier ser på trusselen fra islam og såkalte radikale islamister som mye større enn trusselen fra ytre høyre.

hetsen mot romfolk har ført til kraftig polarisering av debatten. FrP og høyres forslag om å tvangssende alle romfolk ut av landet, på samme måte som sarkozy gjorde i Frankrike, har utløst stor støtte til romfolks ret-tigheter på den ene siden og samti-dig gitt økt oppslutning til avskyelige holdninger på den andre siden. Det er helt uakseptabelt at enkelte eU-bor-gere skal ha færre rettigheter i norge enn andre, dette er å stemple folk som A- og B-mennesker. Fagbevegelsen må på banen for romfolks rettigheter.

norge er tross alt et land i verden. Krisa stopper ikke ved landegrensene våre. Det gjør heller ikke kampen mot kapitalisme.

Norge - tross alt et land i verden


det syriske folkeopprøret nekter å la seg knuse. I denne artikkelen vil vi se på utviklingen i den revolusjonære masse-bevegelsen, imperialismens posisjoner og det fallende regimets natur.

■ Thomas Kvilhaug

revolusjonen i syria har nå gått gjennom 19 måneder med enorme ofre. Det nye syria må bygges opp av ruiner, lemlestelser og bitre tap, etter en skitten krig som et despotisk regime ene og alene står ansvarlig for. Beleiringer og granater, massakrer og luftangrep inngår i regimets voldsre-pertoar. strategien er å demoralisere befolkningen fra å støtte revolusjonen, ved hjelp av dødbrin-gende ødeleggelser mot opprørske byer, bydeler og områder.

mer enn 40 000 kan være drept til nå. 1,5 mil-lioner er fordrevet fra hus og hjem, mens titu-sener er savnet og ukjente antall sitter fengslet. Desto mer er revolusjonen en enorm oppvisning av mot og utholdenhet, dyp solidaritet og mili-tant bestemmelse, utviklet gjennom massekamp for å rive ned en autoritær ettpartistat kontrollert av et sekterisk, klanpreget regime og en korrupt herskerklasse.

fryktens mur rives nedskildringer av krigens redsler gjør sterke inntrykk, men ser vi bak krigsscenene ser vi også en heroisk massekamp som nekter å la seg knuse med vold. «Fryktens mur rives ned», skrev Syrias Revolusjo-nære Venstrebevegelse i en uttalelse om den vok-sende protestbevegelsen i mars 2011. Protestbe-

vegelsen fra mars 2011 har blitt en permanent revolusjonær massebevegelse som ikke bare føres gjennom våpnene, slik det ofte fremstilles. Den større bevegelsen går fortsatt gjennom gatene, med mange hundretalls demonstrasjoner hver eneste uke. Bevegelsen lever gjennom arbeidsplasser, sko-ler og universiteter. Den lever gjennom folk som

Syria: revolusjonen, imperialismen og det fallende regimet

Denne opprørssoldaten er ikke en brikke i et stormaktsspill.


åpner sine hjem for flyktninger, organiserer nød-hjelp og helsestell. På utallige Facebook-sider får man innblikk i et hav av ukuelig motstandskraft. mellom dokumentasjon av ødeleggende angrep fra hæren og martyrerklæringer, dukker det opp karikaturer og galgenhumor, som dette oppslaget på en husdør: «til hæren. om dere hadde tenkt å bombe huset vårt i dag, så er vi ikke hjemme før klokka 18.00.» midt i krigens redsler ser vi en stor folkelig revolusjon som lever og organiserer seg selvstendig. helt sentralt står et omfattende nettverk av lokale koordinasjonskomiteer som har knyttet aktivistgrupper og bevegelser sammen og ført frem sivil motstandskamp. i flere frigjorte byer har lokale komiteer og råd dannet kommuner.

langt i fra å støtte denne heroiske kampen, har deler av venstresiden tatt på seg oppgaven å være Assads papegøyer og apologeter. som tatt ut av regimets propagandavokabular, setter de «imperialisme», «ny-kolonialisme» og «sekterisk terror» i sentrum for selve opprøret. Fordi dette er en skammelig feiltolkning av situasjonen som forhindrer solidarisk bevegelse fra venstresiden i norge, må vi først som sist avlive tre myter som går igjen i anklagene som rettes mot opprøret.

myte nr. 1: et opprør for imperialismen?syria er i en permanent revolusjonær situasjon, utløst av de samme kreftene som vi ser i hele den arabiske våren, hvor imperialistiske og opportu-nistiske krefter posisjonerer seg for å vinne kon-troll med situasjonen. For syrias del støtter russ-land og iran direkte opp om regimet med våpen og militær assistanse, mens CiA, tyrkia, saudi-Arabia og Qatar spiller på sine respektive hester i kulissene av opprøret og elementer fra det fallende regimet. Bashar al-Assad er en egenrådig torn i vestlige imperialisters øyne. men derfra å hevde at revolusjonen på noen måte iverksetter eller repre-senterer imperialistiske interesser, slik Assad og deler av venstresiden hevder, er feil. saudi-Ara-bia erklærte sympati med Assad ved opprørets begynnelse, mens UsAs utenriksminister hil-lary Clinton gav ham tillitserklæringer som skulle

appellere til hans velansette «reformvilje». ingen av disse hadde interesse av at det skulle utvikle seg en åpen revolusjonær situasjon i landet. israel frykter konsekvensene av den arabiske våren i sin helhet, og opprøret i syria mer enn noe. Assad-regimet har vært en gjenstridig nabo men også en stabil garantist for å sikre grenseforholdene ved okku-pert Golan. tyrkia, som søker å få en ledende rolle, foreslo nylig på sin side, mye mulig i samråd med et mer tilbakeholdende UsA, å innsette visepre-sidenten som alternativ til Assad. Forslaget viser nøyaktig hva slags horisonter imperialistene også opererer innenfor. De søker allianser med oppor-tunistiske krefter både innenfor opposisjonen og regimet, som kan gi dem innflytelse og kontroll. imperialistenes egentlige problem i syria er at de ikke har kontroll over situasjonen og den revolu-sjonære bevegelsen.

myte nr. 2: massiv våpenstøtte?Den andre myten er at det nå «strømmer inn med våpen» og at opprørerne er avhengige av disse våp-nene. Det er kjent at en begrenset selektiv våpen-støtte fra saudi-Arabia og Qatar kommer inn via tyrkia. men noen «massiv våpenstrøm» kjennes ikke igjen på bakken. «send oss våpen, så vi kan nedkjempe regimet», var et gjennomgående bud-skap i mange av de oppunder 500 demonstrasjo-nene i syria 5. oktober. talspersoner fra saudi-Arabia og Qatar bekrefter ovenfor New York Times 7. oktober at de faktisk har avstått fra å donere tyngre våpen som skulderbårne rakettskytere, da UsA frykter at disse kan komme i hendene på «terrorister». spesielt saudi-Arabia anklages for kun å støtte snevre fraksjoner. mange opprørere vil på sin side heller ikke ha kontakt med våpen-kanaler som kontrolleres langt fra fronten og som

"I hjertet er vi sunni, kristen, shia, alawitt, kurder, druzer".

Syria er i en permanent revolusjonær situasjon, utløst av de samme kreftene som vi ser i hele den arabiske våren, hvor imperialistiske og opportunistiske krefter posisjonerer seg

for å vinne kontroll med situasjonen.


formidles av folk som på egne eller andres veg-ne stiller suspekte betingelser. Den 28 år gamle fabrikkarbeideren Khatab, som leder en opprørs-gruppe i Aleppo, forteller til Foreign Affairs (9. oktober) at han ikke er interessert i våpen som kommer gjennom kanalene til saudi-Arabia og Qatar. «Problemet er at de gir våpen til feil folk», sier han, og forteller om uakseptable betingelser og lojalitetskrav fra våpenformidlerne. «men med all respekt å melde, det var vi som startet denne revolusjonen!» langt de fleste våpnene kommer inn via det svarte markedet, betalt med opprører-nes egne penger og fra fond støttet av befolknin-gen i syria og andre land. i tillegg har en god del våpen blitt bragt med de rundt 40 000 desertørene som har hoppet av og skiftet side under kampene.

myte nr. 3: Sekterisk borgerkrig?Den tredje myten er at syria har blitt kastet ut i en «sekterisk borgerkrig». men slagordene i den revolusjonære bevegelsen har tvert i mot hele tiden appellert til «en samlet nasjon». Bevissthe-ten om farene ved «sekteriske spenninger» står svært sterkt i revolusjonen, der folk ikke har noen interesse av å splittes. På den andre siden har det alawitt-dominerte regimet brukt infame sekteris-ke metoder for å undertrykke og skremme folk fra motstand. i kristne samfunn har regimet ansatt kriminelle grupper som «borgervern». mens Sha-biha-militsene, regimelojale mafiamilitser beryk-tet for terror og massakre mot sivile, presser ala-wittiske lokalsamfunn til lojalitet og betaling for «beskyttelse». store antall alawitter og kristne har tross svært stor risiko tilsluttet seg revolusjonen, og flere har dannet egne nettverk for å motvir-ke stigmatisering. «o Alawitter over hele landet, nok er nok, så reis dere i enhet mot Assads kor-rupte familie, hvis eneste mål er forræderi, penger og makt!» appellerer en gruppering som kaller seg «frie alawitter» (naharnet, 5. oktober). Det er nylig meldt om konflikter i Assad-klanens hjem-by, inkludert drap på den lokale shabiha-lederen (fra Assad-klanen), mens aktivister i skrivende stund også melder om episoder av åpent opprør i alawittiske byer i sør.

et opprør fra de folkelige klasseneet opprør mot utbyttende undertrykkere og despoter trenger ingen rettferdiggjøring. en ven-streside som ikke deler dette synet er dømt til å ta feil. revolusjonen brøt ut i byer og bydeler

med en stor arbeiderklassemajoritet og mye fat-tigdom. med en stor generasjon ungdom helt i front, mobiliserer den bredt i de folkelige klas-sene. «minst 70 % av våre soldater er fra de fattige områdene», uttalte lederen for det revolusjonære rådet i Aleppo i august. mens en slags «orden» (med sporadiske unntak) opprettholdes med store sikkerhetsstyrker i sentrum av Damaskus, er de fattige bydelene og forstedene rammet av regime-angrep, massearrestasjoner og likvidasjoner. i ett tilfelle sommeren 2012 ble 150 fabrikkarbeidere funnet drept ved arbeidsplassen sin. i arbeider-klassebyen Daraya, med rundt 200 000 innbyg-gere like sør for Damaskus, ble kanskje så mange

som 800 drept i en eneste massakre i august. om morgenen 28. september ble samtlige innbyggere i det fattige kvarteret Alquabon i Damaskus jaget fra hus og hjem. Boligkvarteret ble smadret med bulldosere og gravemaskiner i ren israelsk kolo-nialistisk stil. i Yarmouk-leiren, hjem til 150 000 palestinere sør i Damaskus, og i andre palestin-ske leirer, har virkeligheten blitt ganske lik den palestinere opplever under israelsk terror. mange syrere og palestinere refererer til opprøret som «intifada».

De slette analysene som nå undergraver soli-dariteten med den syriske revolusjonen er sim-

pelthen reaksjonære! Pent kan man si at de deler borgerlige analyser vi ser i alle konvensjonelle kanaler. Det er en allmenngjort påstand at «sek-teriske motsetninger» står i sentrum, at fanatiske terrorgrupper er dypt involvert, og at opprøret drives på støttemidler fra saudi-Arabia, Qatar, UsA og tyrkia. snakk om å spille seg selv inn i imperialismens eget selvsentrerte verdensbilde!

folket krever regimets fallDa Ben Ali falt i tunisia og mubarak falt i egypt, var det tilsynelatende rolig i syria. i begynnelsen av mars 2011 uttalte Bashar al-Assad: «syria er på tross av utfordrende omstendigheter stabilt,

fordi landet er knyttet i troen.» syrias revolusjo-nære Venstrebevegelse svarte i en appell: «tror du (Assad) de 2 millionene i dette landet som ikke har råd til mat og grunnleggende nødvendighe-ter deler din tro, når du og dine slektninger er milliardærer?» – «egyptere og tunisiere har vist veien – en lekse for alle bevegelser som sloss mot diktatur, ny-liberalisme og imperialisme over hele verden». noen dager senere, den 15. mars 2011, begynte et opprør i byen Daraa, etter at femten tenåringer hadde blitt fengslet av sikkerhetsstyr-ker for å tagge slagordet fra tunisia og egypt; Folket krever regimets fall.

Store antall alawitter og kristne har tross svært stor risiko tilsluttet seg revolusjonen, og flere har dannet egne nettverk for å motvirke stigmatisering.

Massebevegelsen er fortsatt i gatene - her fra Jobar utenfor Damaskus i Oktober.


revolusjonen i syria har utviklet seg annerle-des enn i egypt og tunisia, men vi vil gjøre den dyp urett ved å unnlate å se at den ble tent av den arabiske våren, en sjokkbølge fra folkedypene mot autoritære regimer, som utbyttet «sitt folk» og var dedikert til en ny-liberalistisk verdensorden. Da opprøret brøt ut i syria var 60 % av befolkningen fattige, arbeidsledigheten var på 25 % og blant ungdom under 25 lå den på over 50 %.

selv om de politiske systemene i tunisia, egypt og syria har ulike individuelle kjennetegn og regimene har hatt forskjellige regionale posi-sjoner de siste tiårene, har de også historiske fel-lestrekk. egypt og syria forente regimer i «Den Arabiske republikk» fra 1958-1961, og var senere allierte mot israel i 1967 og 1973. Begge landene utviklet autoritære politiske systemer med en sterk statskapitalistisk dominans. i bytte mot «sosiale kontrakter» med massene, ble bevegelse nedenfra undertrykt. Under vedvarende beinhard politisk undertrykking ble den ny-liberalistiske epoken som fulgte fra 1970- tallet og utover en katastrofe for millioner som stod uten organisert selvforsvar. eliter knyttet til regimene og militærapparatene skodde seg grovt på reformer som økte utbyt-tingsnivået og overførte kontroll over offentlig eiendom, land, ressurser og industrier til private interesser og selskap.

syria under Assad har imidlertid også sær-preg som skiller landets posisjon og situasjon fra egypt og tunisia. Alliert med iran og hizbol-lah, og inntil nylig – før regimet begynte å mas-sakrere palestinere i syria – med et godt forhold til hamas, har landet markert seg mot vestlige interesser. syria har uten tvil også vært et offer for imperialisme gjennom den vedvarende israelske okkupasjonen av Golan og sanksjoner fra UsA. men historien viser ikke dermed at vi har med et «anti-imperialistisk» regime å gjøre. i syria ser vi tvert i mot nok et stygt eksempel på hvordan stats-kapitalistiske systemer har forkrøplet sosialisme, internasjonalisme og anti-imperialisme.

anti-imperialist og palestinavenn?Under regimet til hafez al-Assad (1970-2000) anla syria en bemerkelsesverdig opportunistisk utenrikspolitikk. Bakgrunnen var nederlaget mot israel i 1967 og tapet av Golan. For å bygge opp sin egen posisjon i regionen vekslet Assad-regi-met mellom å støtte opp om palestinske fraksjo-ner som det kunne holde som gisler og å knuse

palestinsk motstandskamp. Da Kong hussein av jordan gikk til angrep på palestinske geriljaer i 1970 tok Assad side med palestinerne, men året etter konfiskerte det en våpenlast til palestinerne fra Algerie, og tilbød kun sin støtte i forhandlin-ger. i oktober 1973 angrep syria og egypt isra-elske stillinger for å gjenvinne okkupert land fra 1967. men i 1976 gikk regimet inn i libanon og tok side med den libanesiske regjeringen og CiA, mot palestinsk opprør og libanesisk revolusjonær venstrebevegelse på sterk frammarsj. med syriske styrkers beskyttelse gikk fascistiske kristenfalan-gister inn og massakrerte palestinske opprørere og sivile i leirene Badawi og nahr al-Bared. omsi-der assisterte syriske styrker beleiringen av den siste Plo-motstanden utenfor tripoli. senere, i 1983, støttet syria opp om elie hobekia som leder for de kristne militsene, mannen som ledet massakrene på rundt 2500 palestinere i sabra og shatila. elie hobekia har selv uttalt at syrias nær-vær i libanon virket «stabiliserende» for landet.

i 1991, under «gulfkrigen», den første irak-krigen, assisterte syria de massive bombeangre-pene som tok 200 000 irakiske liv med flybaser for amerikanerne. Under Bashar al-Assads regime (2000-?) avstod syria fra å assistere UsA i den andre krigen mot irak. men på etterretningsnivå allierte regimet seg med Bush i «krigen mot ter-ror». hva gjelder regimets nære allianse med iran, er denne en åpning for iransk kapital i syria, mens allierte hizbollah, som slo tilbake israel i 2006, men som like fullt sitter i en reaksjonær, arbeider-fiendtlig regjering i libanon, gjengjelder syrias støtte med soldater for å slå ned det syriske opp-røret. i oktober gikk hizbollah inn og okkuperte fem byer ved grensene til libanon.

en sosialistisk velferdsstat?en del tror at syria har en slags sosialistisk modell og velferdsstat. men på hjemmebane som utebane har Assad-regimet ikke gjort annet enn å hol-de folk som gisler for sine egne snevre interesser. hafez kom fra den militære fløyen av Baath-regi-met, og overtok makten ved et kupp i 1970. han hadde støtte fra en betydelig alawittisk gren av elitene, og avsatte en rekke sunni-offiserer i hæren umiddelbart. han overtok en velutviklet statska-pitalistisk økonomi, og påbegynte tidlig en ny-liberalistisk innretting av denne med reformer som vant tillit fra borgerskapet. etter en vekstperiode på 1970-tallet, med store investeringer fra oljerike

stater og en raskt voksende arbeiderklasse, begynte et langvarig angrep på lønninger og sosiale ytelser under den påfølgende stagnasjonen på 1980-tal-let. nye investeringslover fra 1990 påskyndet en fremvoksende kapitalistklasse og dypere klasse-skiller. Under «tronarvingen» Bashar al-Assads regime fra år 2000, tok de ny-liberalistiske refor-mene større fart, velsignet av imF. store arealer statlig land ble solgt ut til selskaper, og skarer av småbønder mistet levebrødet og trakk til byene. liberalisering av eiendomsmarkedet fulgte med avregulering av leiemarkedet, og spekulanter pres-set boligprisene i været. Angrep på rettigheter og lønninger rammet arbeidere, mens subsidierings-ordninger for de fattige ble avviklet. helsevesen, skoler og utdanning ble privatisert i stor skala.

i følge Verdensbanken hadde syria i 2010 stør-re sosiale forskjeller enn i egypt. På den andre siden satt et grunnleggende sekterisk oppbygget regime rundt Assad-klanen og beriket seg selv og sine allierte i borgerskapet og hæren. Assads fet-ter, maklouf, er syrias rikeste mann, med 60 % av eiendommene i landet. tilsvarende organiske forbindelser finner man mellom Assad og topp-ledere i hæren.

til krig mot folket«Vi godtar ikke begrepet ‘borgerkrig’, fordi revo-lusjonen startet med fredelige protester – som fortsatte utover landet, hver dag, hver uke, i hver provins. nå har regimet påtvunget oss en milita-risering av revolusjonen. men det har selv faktisk erklært krig mot sitt folk». Disse ordene kommer fra rafif jouejati, talskvinne for «de lokale koordi-nasjonskomiteene», et nettverk av grasrotorganisa-sjoner som vokste frem i begynnelsen av opprøret. hanadi, 19 år, forteller til Los Angeles Times (10. oktober) at hun trodde Assad var «uklanderlig» da gateprotestene begynte i mars 2011. men da presi-denten omtalte demonstranter som «kakerlakker», endret hun oppfatning. hun ble med venner ut i gatene fra da av, og senere ble hun opprørssoldat.

for å bygge opp sin egen posisjon i regionen vekslet assad-regimet mellom å støtte opp om palestinske fraksjoner som det kunne holde som gisler og å knuse palestinsk

motstandskamp.

I følge verdensbanken hadde Syria i 2010

større sosiale forskjeller enn i egypt.


opprøret startet med reformkrav som løslatel-se av politiske fanger (rundt 5000) og oppheving av unntakslovene fra 1963, som blant annet forbød politiske partier, demonstrasjoner, streiker og selv-stendig fagorganisering, og som åpnet for livsvarig fengsling av politisk «suspekte» individer. 15. mars gikk de første folkemengdene ut i gatene rundt omkring i landet. noen steder kom det mange tusen, andre steder var mengdene mindre, men til gjengjeld dristige. Aktivistene bak facebook-siden «den syriske revolusjonen 2011», som i løpet av få dager hadde fått 49 000 tilhengere, annonserte «vredens dag» 18. mars. hundretusener kom ut over hele landet. Brutal vold og massearrestasjo-ner møtte demonstranter i alle byer. tusentalls slo tilbake i gatekamper.

28. mars skriver aktivister fra Den revolu-sjonære Venstrebevegelse på bloggene sine om radikalisering og spredning av bevegelsen. et hun-dretalls mennesker var drept på under to uker, og et tusentalls var arrestert. i Daraa ble 12 demon-stranter drept i én demonstrasjon alene, mens de erobret torget og rev ned statuer av hafez al-Assad . i Damaskus forsøkte hundretusener å ta seg inn mot sentrum, men gateslagene nådde aldri presidentpalasset. Flere steder hadde offentlige bygninger og Baath-partiets kontorer blitt satt i brann. et forvirret regime responderte med løfter om å lette på unntakslovene og lønnsøkninger for offentlig tjenestepersonell. men samtidig fortsatte det å meie ned protester. Det mistet sin rest av tillit på bakken. Bevegelsen vendte seg til revolu-sjonære krav og vokste utover våren og sommeren. motsatt satte regimet inn stadig hardere midler. hæren ble satt inn mot en rekke byer i april, blant dem Banyas, Daraa, homs og Damaskus. mange hundretalls ble drept gjennom april måned, og ved inngangen til sommeren var et tusentalls drept. industribyen homs, syrias tredje største by, 10 mil fra Damaskus, ble spesielt hardt rammet av regi-mevolden, med en varig beleiringskrig fra som-meren 2011. Det var i homs de første enhetene av væpnet motstand organiserte seg.

demokratisk organiseringrevolusjonen i syria er båret frem av selvstendig organisering i massene. helt sentralt står et omfat-tende nettverk av lokale koordinasjonskomiteer og revolusjonære råd, bygget opp fra lokale grunnplan til regionale og nasjonale nivåer. Gjennom disse

opprøret startet med reformkrav som løslatelse av politiske fanger og oppheving av unntakslovene fra 1963, som blant annet forbød politiske partier, demonstrasjoner,

streiker og selvstendig fagorganisering.


organene finner det sted en betydelig demokratisk utvikling og koordinering av bevegelsen. Aktivis-ter i de lokale komiteene har vært spesielt hardt angrepet fra regimet, og mange har blitt likvidert eller arrestert. likevel har det hele tiden kommet nye krefter til. i komiteene har folk ikke bare lært å organisere seg i demokratiske organer, men også å lede aktivisme og aksjoner. Aktivister med erfa-ring gir lærdom til nye krefter. i mange komiteer går ledende verv konsekvent på omgang, slik at flere tar lærdom gjennom ledelse. i frigjorte byer og områder har lokale komiteer og revolusjons-råd dannet «kommuner», som legger grunnlag for nye demokratiske styringsformer. De lokale koordinasjonskomiteene anser det som selvsagt at de, sammen med de frie opprørsstyrkene, skal ha en avgjørende rolle for syrias fremtid. i de frie byene tar komiteene og rådene ansvar for slikt som fordeling av mat og andre livsnødven-dige varer, gjerne også prisregulering, for husing av flyktninger, drift av helsestasjoner og sykehus, skoler og andre offentlige oppgaver.

«Det er galskap» forteller Anas sheikhawais til Der Spiegel (02. oktober), fra det revolusjonære rådet i manbij, en frigjort kommune med 500 000 innbyggere. «Vi prøver å bygge et nytt system, selv mens det gamle bomber oss». Fra frigjorte byer og kommuner fortelles det om bombing av sykehus, skoler, bakerier og vital infrastruktur. opprørs-styrkene har ingen forsvarsmidler mot flyangrep.

Frigjøringen av byer ville ikke vært mulig uten de væpnede fløyene i opprøret. i dag står mer enn hundretusen menn og kvinner i separate grup-peringer under den uoversiktlige paraplyen kjent som «den frie syriske hæren» og i andre militser.

enkelte hevdet tidlig at en revolusjon i syria ikke kunne unngå militarisering. For det første har vi historiske erfaringer som da regimet massa-krerte 20-30 000 mennesker i hama i 1982 under krigen mot Det muslimske brorskap. Assad-regimets sekteriske sammensetning gir ham en sterkere individuell posisjon enn hva Ben Ali og mubarak hadde i sine respektive regimer. På den andre siden hadde også opprøret i syria mindre forutsetninger for å bygge opp en effektiv sivil motstandskamp. i egypt hadde aktivister bygget sterke nettverk gjennom flere år, mens deler av arbeiderklassen hadde brutt med regimekontrol-lert fagbevegelse i militante streikebølger. stra-tegiske streiker og sterke organisasjoner i gatene var helt essensielle for å felle mubarak. i syria

var det ingen opposisjon som var sterk nok til å ta ledelse i et opprør, og ingen bred kamperfaring i arbeiderklassen. skarer av arbeidere har forlatt arbeidsplassene sine for å delta i gatene, men de første massestreikene kom alt for sent, i desem-ber 2011 og utover vinteren, og da på initiativ fra lokale koordinasjonskomiteer, ikke fra selvsten-dige arbeiderorganer.

den frie syriske hærenDen frie syriske hæren ble stiftet 29. juli 2011 under kommando av oberst riad al-Asaad. siden da har 13 høytstående offiserer og titusener av soldater desertert fra regimehæren. Desertering er en medvirkende grunn til at regimet i økende grad har prioritert eliteavdelinger og luftvåpen. Daglig henrettes folk som har forsøkt å desertere, og familiene til desertører blir utsatt for represa-lier. men karakteren i de frie styrkene har også

endret seg etter at flere og flere sivile verver seg. i følge Syrias Venstrekoalisjons bulletin i oktober 2012, er den største seksjonen i de frie styrkene per i dag unge mennesker som først ble aktivis-ter i en fredelig revolusjonær bevegelse. «Det var grupperinger som fra begynnelsen av tok til orde for bevæpning av revolusjonen. men det var defi-nitivt regimets voldsbruk som fikk ungdom, som først trodde på fredelige protester, til å bevæpne seg», skriver organisasjonen. «Det er ikke lenger et poeng i å angre på dette steget nå, eller frykte det avgjørende steget videre». «Vårt fokus nå bør være på hvordan vi koordinerer den væpnede og den folkelige bevegelsen» og «hvordan vi organi-serer og forsvarer de frigjorte områdene».

Det kan ha vært mange grunner til å diskutere «militariseringen» av opprøret. opposisjonsalli-ansen «national Coordination Body» (nCB) har

vært de fremste kritikerne, og har flere ganger tatt til orde for «en politisk løsning», uten å fravike sine mål om og «velte regimet». en del av venstre-siden i alliansen gikk ut i protest i september, da alliansen søkte beskyttelse fra russisk diplomati for å organisere en «nasjonal redningskonferan-se» som skulle drøfte forhandlinger med regimet. Den diplomatiske beskyttelsen hindret ikke at fire fremtredende aktivister ble arrestert på vei til kon-feransen. nCB blir av mange utenfra ansett som et alternativ til den eksil-dominerte opposisjonen i syrisk nasjonalråd (snC). men den har likevel en begrenset betydning på grunnplanet. om de skulle ha forhandlingskort mot regimet i det hele tatt, så er det heller på grunn av, enn på tross av, den væpnede kampen mot regimet.

i de lokale koordinasjonskomiteene var det også lenge delte meninger om «militariseringen» av revolusjonen. men det er etter hvert soleklart at de frie styrkene har oppslutning. samtidig har mange også begynt å stille krav til organiseringen i opprørsstyrkene. i Damaskus og omegn har store brigader samlet seg for å være mer koordinert med hverandre og den sivile bevegelsen. i Aleppo demonstrerte folk i oktober for en tilsvarende enhet, etter en blodig og kaotisk opprørsoffensiv i byen fra siste halvdel av september. sommeren 2012 organiserte de lokale koordinasjonskomi-teene og et flertall av opprørsbrigadene en kam-panje for «verdighet» for revolusjonens idealer og mål, med krav om tiltak mot enkeltindivider- og grupper som bryter med etiske standarder i krigs-handlinger. en voksende enhet av brigader har nå kommet til under banneret «nasjonal enhet».

Koordineringen av den sivile massebevegelsen og det væpnede opprøret er avgjørende for å styrte regimet og legge grunnlaget for et nytt, demo-kratisk system og dypere sosial forandring. Fordi volden fra regimet har vært ustoppelig, er bevæp-ningen av opprøret uunngåelig og nødvendig.

mot et despotisk og hemningsløst voldelig regime, og forsøk på imperialistiske «løsninger», har den revolusjonære bevegelsen i syria vist en overbevisende overlevelsesevne. massekamper nedenfra gir grunnlag for sterke sosiale bevegel-ser og fremtidige arbeiderorganisasjoner som på sikt kan drive revolusjonen langt forbi de umid-delbare målene om å velte diktatoren og masse-morderen Bashar al-Assad.

I de frie byene tar komiteene og rådene ansvar for slikt som fordeling av mat og andre livsnødvendige varer, gjerne også prisregulering, for husing av flyktninger, drift av

helsestasjoner og sykehus, skoler og andre offentlige oppgaver.

Om den påståtte støtten fra USA.


en rekke organisasjoner har gått hardt ut mot forholdene på trandum utlen-dingsinternat. etter mange år med kri-tikk og påfølgende justeringer, tyder ingenting på at situasjonen har blitt bedre. den eneste løsningen er å sten-ge hele fengselet.

■ Monika Ustad

trandum brukes til å internere asylsøkere som ikke forlater norge frivillig, eller i tilfeller der politiet mistenker at asylsøkere oppgir feil iden-titet. Kombinert med en jernhard asylpolitikk, betyr dette at asylsøkere fra land som irak, etiopia, iran, Afghanistan og de palestinske områdene blir fengslet uten å ha gjort noe kriminelt. Det eneste «gale» de har gjort er å be om grunnleggende men-neskerettigheter eller å være papirløse.

og ikke nok med at asylsøkere fengsles: tran-dum er et mye verre sted enn vanlige fengsler. Cel-lene er verre, sikkerhetsprosedyrene er strengere enn vanlige fengsler og mangelen på rettigheter er sjokkerende. trandum er skreddersydd for å bryte ned mennesker som allerede er i en fortvilt livssituasjon.

Politiets utlendingsenhet (PU) har drevet trandum utlendingsinternat siden 1. juli 2004. Før dette ble stedet drevet som asylmottak. i følge Utlendingsloven kan asylsøkere interneres på trandum i inntil 12 uker, og enda lenger om «særlige grunner foreligger». minst 100 personer sitter årlig fengslet lenger enn de skal (Aften-posten 12.12.11). noen har sittet fengslet over ett år (svartebok over norsk asylpolitikk 2012). i 2012 ble det bygget en ny fløy, og asylfengselet har kapasitet til å huse rundt 120 innsatte. trandum består av fire avdelinger: en familie og barneavde-ling, to enslige- og varetektsavdelinger og en sik-kerhetsavdeling. i følge PU jobber det rundt 120 sivilt ansatte «transportledsagere» med begrenset politimyndighet innen utlendingsfeltet på tran-dum. et privat legefirma innen almennmedisin er

tilknyttet asylfengselet, men ingen psykologspe-sialister eller psykiatere er tilknyttet institusjonen.

Blant organisasjonene som har kritisert for-holdene på trandum er Fn’s torturkomite, euro-parådets torturkomite, Advokatforeningens men-neskerettsutvalg, sivilombudsmannen, Foreningen av tolvte januar, rødt, sV, Venstre og Amnesty. Både ny tid og morgenbladet har omtalt tran-dum som «norges Guantanamo».

i boka «svartebok over norsk asylpolitikk» sier forfatter rune Berglund steen at «trandum er et annet eksempel på at institusjonene avviste asylsøkere henvises til, langt på vei har eksistert utenfor samfunnets ordinære standarder for stat-lig maktutøvelse. Disse institusjonene framstar som en naturlig forlengelse av den harde politiske retorikken» (2012).

rutinemessige overgrep på trandum er blant annet vekking hver halvtime hele natten, isole-ring, plassering av flere personer på en celle, at de innsatte må stå nakne over et speil, utilstrekkelig klageinstans (man kan legge en lapp i en postkas-se) og overvåkning når man dusjer og går på do.

i 2009 anmeldte Venstres trine skei Grande Politiets Utlendingsenhet for tvangsmedisinering i forbindelse med deportasjoner fra trandum. PU innrømmet tvangsmedisinering i en rapport til justisdepartementet etter flere mediaoppslag i VG. Avisa hadde fått tilgang på interne PU-rapporter

fra trandum som fortalte om tvangsbruk av bero-ligende midler på innsatte som skulle deporteres. Ansatte fortalte VG at innsatte ble kraftig dopet ned med stoffer som stesolid og nozinan. Den norske legeforeningen reagerte kraftig på praksi-sen, og viste til et vedtak i foreninga fra 2006 som sier at leger prinsipielt ikke skal delta i tvangsme-disinering ved utsendelse av asylsøkere. saken ble likevel henlagt av seFo i 2011, som anså den som foreldet og konkluderte med at «intet straff-bart forhold var ansett bevist». seFo mener at det ikke kan bevises at tvangsmedisinering har skjedd etter 2007, selv om VG har dokumentert tvangsmedisinering etter 2007.

et dokumentert tilfelle fra 2011 viser at en psykisk syk ble hentet ut av behandling, plassert i isolasjon og deportert ved bruk av body cuffs (marit Grønseth, nye meninger 10.9.12). i «svar-tebok over norsk asylpolitikk» forteller Berglund steen om en advokat som i 2012 fikk advarsel mot å fortelle klienten sin at han skulle deporteres dagen etter. Dersom hun fortalte det og klienten utagerte, ville de legge han i body cuffs over natta, fikk hun høre. Politiets Fellesforbund skriver om body cuffs på sin hjemmeside: ”Det håndjernba-serte systemet består av metalllåser, et hoftebelte og reimsystem som gjør at den som setter utstyret på en annen får full kontroll over vedkommende” (pf.no 2.2.10).

Trandum utlendingsinternat - Norges Guantanamo.

Steng Trandum asylfengsel


Det har skjedd flere selvmord på trandum. Det finnes imidlertid ingen statistikk som viser hvor mange, da selvmord på asylmottak og utlen-dingsinternatet bare registreres som dødsfall. Det er dokumentert at en suicidal somalisk asylsøker i slutten av 30-årene tok livet sitt på et toalett på trandum i 2006, mens to vektere stod utenfor toalettet.

Det mest positive som noensinne har skjedd på trandum må ha vært politistreiken sommeren 2012, da 46 asylsøkere ble «søkk borte » etter at de ble sluppet fri.

Det er behov for en samla kampanje for å sten-ge asylfengselet. Dersom flere av organisasjonene som har kritisert trandum går sammen, bør det være mulig å få stengt norges Guantanamo. ste-det er en stor skamplett, også for de av oss som ikke tror på myten om at norge er en forkjemper for demokrati og menneskerettigheter.

Politiet er vant med å bruke makt på Tandum. Foto Anita Hillestad.

det mest positive som noensinne har skjedd på trandum må ha vært politistreiken sommeren 2012, da 46 asylsøkere ble «søkk borte » etter at de ble sluppet fri.

Mohammed Al-Hamss har besøkt venner på Tran-dum asylfengsel to ganger høsten 2012. Al-Hamss er fra Gaza, og er utdannet innen internasjonal lov og menneskerettigheter. Vi spør hvordan han opplevde besøket.

Hva sjokkerte deg aller mest da du besøkte trandum? Det som sjokkerte meg mest var hvordan det så ut. Da jeg så hvordan de hadde bygd det, det er verre enn et vanlig fengsel. jeg tenkte umiddel-bart på Guantanamo. Gjerdet rundt trandum er så høyt. jeg måtte gjennom fem eller seks låste dører for å komme inn på besøksrommet. jeg ble fratatt alle elektroniske eiendeler, og måtte gå gjennom en metalldetektor slik de har på fly-plassene. Det at de har lagt stedet til et militært område er også skremmende.

vil du si at trandum bryter menneske-rettighetene? selvfølgelig. De som er internert på trandum er ikke kriminelle, de er asylsøkere. systemet på innsiden er dessuten forferdelig. Vennene mine fortalte at de ble låst inn alene på cellene tre ganger i døgnet, de ble låst inn hele natta, deretter en periode på formiddagen og en peri-ode på ettermiddagen. De fikk ikke lov å bruke mobiltelefon, internett eller andre elektroniske enheter, som for eksempel ipod eller spill, noe sted på trandum. De eneste jeg visste om som behandles så hardt, er farlige kriminelle eller politiske fanger i israelske fengsler. en av ven-

nene mine fortalte at han ble kledd naken og plassert over et speil hver gang han skulle for-late trandum for å prøve saken sin for retten. De som plasserer folk på trandum bryr seg ikke om hvordan disse menneskene har det og hva som skjer med dem. De som jobber på trandum behandler de innsatte verre enn i vanlige fengs-ler. Breivik har flere rettigheter enn de innsatte på trandum, han hadde for eksempel internett på cella.

Hvordan havnet vennene dine på tran-dum?Vennene mine kom til norge fra Vestbredden for å søke asyl. De flyktet fra den israelske okku-pasjonen og fra en hard situasjon for å finne et trygt liv og menneskerettigheter i et annet land. Dette er grunnen til at de kom til norge. her fant de imidlertid enda større brudd på men-

neskerettighetene enn i de palestinske områ-dene. Den ene av vennene mine er papirløs, og begge har fått avslag på søknad om asyl. Den ene ble arrestert utenfor en Kiwi-butikk, mens den andre ble arrestert på oslo s. etter arres-tasjonen ble de plassert i glattceller hos politiet og senere frakta til trandum. ingen av dem har gjort noe kriminelt.

Hvilken beskjed bør menneskerettig-hetsforkjempere gi til myndighetene om trandum? respekt menneskerettighetene - steng tran-dum umiddelbart!

Intervju med en besøkende på Trandum


egypt har fått sin første demokratisk valgte president. mohammed mursis valgseier åpner muligheter for at revo-lusjonen kan gå dypere, men det forut-setter en større og sterkere revolusjo-nær venstreside. den nye presidenten er som andre deler av herskerklassen en stor tilhenger av nyliberal økonomisk politikk.

■ Bjørn Østby

mursi fra Det muslimske brorskapet ble valgt til ny president i egypt i midten av juni i år. i den andre valgomgangen vant mursi med 51,7 prosent av stemmene. Generalenes og det gamle regimets mann, Ahmed shafiq, fikk 48 prosent.

mursis seier over shafiq var en viktig seier for revolusjonen. selv om mange av revolusjo-nens krav enda ikke er innfridd, og en islamist har blitt valgt til president, betydde det mye at han vant. en seier for shafiq, som var statsminister i mubaraks siste regjering, ville vært en seier for kontrarevolusjonen.

mursi vant også den første valgomgangen, også denne gang med shafiq på andreplass. lede-ren av det venstre-nasseristiske partiet Karama, hamdeen sabahi, kom på tredjeplass med rundt 700 000 færre stemmer enn shafiq og rundt 800 000 flere stemmer enn den liberale islamisten

Abdel-moneim Abul-Fotouh, som ble nummer fire. med en kraftfull kampanje målbar sabbahi kravene til de revolusjonære og arbeiderbevegel-sen, og han vant i både Kairo og Alexandria.

politisk radikalisering og selvtillit Gjennom en fantastisk folkelig revolusjon ble diktatoren mubarak styrtet. Demonstrasjonene, og ikke minst streikene, som var avgjørende for mubaraks fall, har betydd en massiv politisk radi-kalisering av arbeiderklasse og politiske aktivister i egypt. en ny generasjon aktivister har trådt fram.

Den revolusjonære prosessen har for millioner av mennesker betydd en læreprosess i politisk for-ståelse. Det viktigste eksemplet er kanskje utvik-lingen av folks politiske bevissthet når det gjelder militærrådets rolle. Flertallet blant de som feiret seieren over mubarak på tahrirplassen 11. februar 2011, trodde at jobben var gjort og at militær-rådet ville gjennomføre de reformene og kravene som ble fremmet. et år senere hadde millioner av mennesker forstått at politiet og militærrådet

beskytter den kapitalistiske staten – mubaraks stat. et mye brukt slagord i massedemonstrasjo-nene var «Politiet og hæren er en skitten hånd».

massemobiliseringene og streikene har styr-ket folks politiske bevissthet og selvtillit. De har erfart at de kan styrte en diktator. Det er en meget verdifull erfaring med henblikk på kommende kamper. For også i egypt preges hverdagen av nedskjæringer og nyliberal økonomisk politikk.

uavhengige fagforeninger, nye partierrevolusjonen har også betydd at de statskontrol-lerte fagforeningene har fått konkurranse. Den første uavhengige fagforeningen siden 1950-tallet ble stiftet i desember 2008. 55 000 eiendomsskat-teinnkrevere hadde streiket i tre måneder høsten 2007 for bedre arbeidsforhold og vant fram med en lønnsøkning på 325 prosent. Denne streiken var en del av en streikebølge som startet i desem-ber 2006, og må forstås som en viktig forløper for revolusjonen. Da revolusjonen brøt ut i januar 2011, var derfor grunnlaget lagt for flere uavhen-gige fagforeninger.

etter mubaraks fall har det også blitt stif-tet mange nye politiske partier, både religiøse og verdslige, sosialistiske, sosialdemokratiske og bor-gerlige. Blant partiene på venstresida, har det igjen blitt dannet flere fronter. Den siste er antagelig den Demokratiske revolusjonære Alliansen som ble dannet av 10 partier og bevegelser i september

Hva nå for den egyptiske revolusjonen?

den revolusjonære prosessen har for

millioner av mennesker betydd en læreprosess i politisk forståelse.


i år, der også is sin søsterorganisasjon – revolu-sjonære sosialister – er med. (Ahram online).

mursi og militærrådet 14. juni forsøkte generalene å gjennomføre et kupp. Først ved å oppnevne Ahmed shafiq som sin presidentkandidat, deretter ved å vedta drama-tiske unntakslover. De tillot etterretningsoffiserer og militærpoliti å arrestere folk som de ville. Ved å oppløse parlamentet og gi nesten all makt til seg selv, ville presidenten blitt nært maktesløs.

noen få uker før valget så det altså ut som militærrådet ville gjennomføre et kupp. men de egyptiske massene ville ikke for alt i verden ha sin gamle undertrykker tilbake som president. De hadde fått nok av unntakslover og diktatur. igjen gikk egypterne ut i gatene i hundretusener - de siste dagene før valget i millioner. igjen var det massemobilisering i de viktigste egyptiske byene.

De ville forsikre seg om at militærets kandidat, Ahmed shafiq, ble slått tilbake og ikke ble tillatt å ta makta, og de ville drive de konstitusjonelle forandringene tilbake.

mursis valgseier bidro i stor grad til å presse kontrarevolusjonen tilbake og hindre statskupp. Det var en virkelig seier for de egyptiske massene og den egyptiske revolusjonen.

i august sparket mohammed mursi lederen av militærrådet mohammed hussain tantawi. han sparket også øverstkommanderende for hæren, marinen og luftforsvaret.

mursi har erstattet tantawi med sjefen for den militære etterretningen, Abdel Fatah el-sisi. Denne mannen krevde “jomfrutester” av kvinne-lige demonstranter som ble arrestert på tahrir-plassen i fjor.

en liten omrokkering blant de øverste lederne i militærapparatet betyr lite. Den gamle staten er intakt.

venstresida og valgetDe revolusjonære stemmene fordelte seg på saba-hi og Abul-Fotouh, som til sammen fikk rundt 40 prosent av stemmene i første valgomgang. Dess-verre gjorde ikke den organiserte sekulære ven-stresida noe for støtte opp om sabahis kampan-je. Dette var ikke bare en tapt mulighet, men et uttrykk for at den breie revolusjonære bevegelsen har en tilbøyelighet til å boikotte valg (se Alex Callinicos sin artikkel The second Coming of the radical left i international socialism, issue 135, summer 2012).

Denne politikken var høyst forståelig utfra en sterk misnøye med den fortsatte undertrykkin-gen fra militærrådet og Det muslimske brorska-pets iver etter å samarbeide med egypts militære herskere. Deler av den revolusjonære bevegelsen mobiliserer først og fremst gjennom gatedemon-strasjoner, og foreløpig har ikke streikebevegel-

Kan dette engasjementet videreføres under Mohammed Mursi?

mursis valgseier bidro i stor grad til å presse

kontrarevolusjonen tilbake og hindre statskupp. det var en virkelig seier for de egyptiske massene og den egyptiske revolusjonen.


sen og gatedemonstrasjonene i tilstrekkelig grad smeltet sammen. mange mennesker, også på venstresida, både i egypt og i andre land, mener at det ikke er noen virkelig forskjell på mohammed mursi og Ahmed shafiq. De er begge kontrarevolusjonære, hevdes det. men de tar grunnleggende feil.

mursi og Det muslimske brorskap er refor-mister og kan med fordel sammenliknes med sosialdemokratiet. Brorskapet deltok i revolu-sjonen, men det forsøkte samtidig å samarbeide med generalene. når kontrarevolusjonen truer, vil brorskapet løpe til massene. når massebevegelsen truer borgerskapet, vil brorskapet løpe til genera-lene og forsøke å holde tilbake bevegelsen. Bror-skapet kan ikke spille en klar kontrarevolusjonær rolle fordi det da mister sitt massegrunnlag, men de kan heller ikke pushe revolusjonen framover. Da mister de støtten fra borgerskapet.

til forskjell fra brorskapet er shafiq en klar og tydelig representant for kontrarevolusjonen.

Brorskapets ledelse er en del av den egyptiske herskerklassen.

Denne motsetningen i brorskapets politikk kom klart fram i to taler av president mursi kort tid etter valgseieren. han talte på tahrirplassen og Kairo universitet. Foran en million mennes-

ker på tahrirplassen presenterte mursi seg som revolusjonens leder. han ville forsvare martyrene og deres familiers rettigheter. mursi sa også at revolusjonen måtte fortsette.

På Kairo-universitetet var budskapet et annet. Blant tilhørerne var militærrådets daværende leder, tantawi. ting skulle fortsette som før, sa mursi. investeringer ville være trygge, og det måt-te bli slutt på at folk streiket og demonstrerte, og at de blokkerte veier.

mursis valgseier var en seier for revolusjonen, men også en utfordring for revolusjonære som må presse brorskapet til å eksponere sine mot-setninger. mursi vil ikke stoppe den nyliberale økonomiske politikken og heller ikke fullføre den demokratiske revolusjonen. men han vil lage avta-ler med generalene.

mohammed mursi og brorskapet har møtt og vil møte store utfordringer. Ungdomsarbeidsløs-heten i egypt er rundt 25 prosent, et ødeleggende tall når 60 prosent av befolkningen er under 30 år. Folk flest ønsker også at mursi står opp mot israel og Vesten, og støtter palestinerne. han vil etter all sannsynlighet være uvillig eller ute av stand til å møte disse kravene. Den svært vanskelige økonomiske situasjonen betyr at streikebølgene vil fortsette. i sommer var bl.a. lærere og univer-sitetsforelesere i streik. likeledes buss-sjåfører i Kairo. egypts budsjettunderskudd har steget til 11 prosent av BnP. hvis imF gir egypt lån, er det allment akseptert at det vil bli kutt i mat- og brenselssubsidier.

business as usualDet har vært mange protester mot den rasistiske filmen Innocence of Muslims. Disse protestene har vi også sett i egypt, libya og tunisia. Dette er en kamp vi støtter full ut, men det har vært lite fokus på konteksten for disse protestene; tiår med

UsAs imperialistiske intervensjon i regionen. Fil-men har blitt et symbol for den forakten som UsAs regjeringer viser overfor folk i midtøsten og nord-Afrika.

men den virkelige kampen for de arabiske revolusjonene er ikke først og fremst mot andre

kulturer, men mot UsA-imperialismen. Denne kampen kan bare vinnes gjennom fortsatt vekst for den revolusjonære kampen, arbeidsfolks og undertrykte folks kamp for en bedre verden.

lite tyder på mursi og Det muslimske bror-skap vil delta i denne kampen.

så langt – selv om islamister også i egypt har vært drivende i protestene mot filmen – insisterer både brorskapet og salafistene på diplomatiske, politiske og militære forbindelser med UsA. Det har heller ikke blitt tatt skritt for å avslutte samar-beidet med amerikanerne, eller bryte fredsavtalen med israel. egyptiske styrker har faktisk ødelagt tunellene som går inn i Gaza. Dette var en opera-sjon som fikk direkte politisk støtte fra UsA og israel. i forhold til UsA-imperialismen represen-

mursi og det muslimske brorskap er reformister og kan med fordel sammenliknes med sosialdemokratiet.

Arbeiderne i Port Said stenger sjefene inne.

Hamdeen Sabbahi kom på 3. plass i første runde av presidentvalget.


terer derfor mursis styre business as usual.

arbeiderklassen og venstresidaetter at streikende arbeidere tvang mubarak til å gå av, har det vært flere streiker og streikebølger, noen store og omfattende – andre små.

siden mubaraks fall har små streiker og pro-tester vært et stabilt trekk ved det egyptiske sam-funnet.

Det er riktig å si at arbeiderklassens streiker først og fremst har dreid seg om forhold på hver enkelt arbeidsplass og bransje. Kravene har vært både økonomiske og politiske, bl.a. fjerning av mubarak-lojale sjefer. når den revolusjonære bevegelsen har mobilisert til gatedemonstrasjo-ner, har arbeiderklassen som organisert kraft i liten grad deltatt.

24 000 tekstilarbeidere i streiken ny kraftig streikebølge startet like etter at mohammed mursi ble valgt til president i midten av juni. millioner av fattige og arbeidende egyp-

tere hadde forventninger om at den nye demo-kratisk valgte presidenten ville kjempe for kravene fra 25. januar-revolusjonen, “brød, frihet og sosial rettferdighet”.

to store arbeiderkamper startet og dominerte offentlig debatt og media. i mahalla el Kubra gikk 24 000 tekstilarbeidere til streik den 15. juni og okkuperte fabrikken i en uke. De hadde en rekke krav, bl.a. relatert til lønn, sosiale ytelser og medi-sinsk pleie. Gjennom solidaritetsaksjoner spredte streiken seg til andre tekstilfabrikker i offentlig sektor. Det muslimske brorskapet reagerte med en rasende kampanje mot de streikende. men mahalla-arbeiderne tvang fram innrømmelser fra regjeringa som også andre arbeidere vil nyte godt av.

Fire dager etter at mursi var innsatt som presi-dent tok 1500 arbeidere fra Ceramica Cleopatra i suez sin ett år lange kamp mot mubarak-vennen mohamed Aboul enein til presidentpalasset i Kairo. Kravene dreide seg om profittdeling, lønn og arbeidsbetingelser. Dette var krav som arbei-

derne og ledelsen tidligere har inngått skriftlige avtaler om. regjeringa sendte etterhvert sikker-hetsstyrker til suez som brukte tåregass for å spre arbeiderne som hadde stormet hovedkvarteret til guvernøren i regionen.

til tross for variasjoner i arbeideres krav, deler alle nylige arbeidsplassaksjoner (små og store, offentlig og privat) to felles trekk. For det første, arbeidsgiveres uvillighet eller manglende evne til å innfri lovede reformer vedrørende langvarige klager, som skriver seg fra året, eller til og med årene, før revolusjonens utbrudd.

For det andre, de fleste arbeiderprotester som fremmes har som mål å presse fram forandringer i myndighetenes økonomiske politikk. Det kan dreie seg om delvis revurdering av frimarkeds-politikken.

men den egyptiske herskerklassen har så langt nektet å gjøre noe som bryter med den nyliberale økonomiske politikken.

Disse temaene er viktige for arbeiderklassen, men truer den nyliberale konsensusen blant både

Wedad Demerdash ledet en streik på en tekstilfabrikk i Mahalla el-Kubra i 2006.


liberale og islamistiske politikere. De kampene som mahalla- og Ceramica Cleopatra-arbeiderne førte, skilte seg derfor ikke fra det som har vært normen i kampen mellom arbeid og kapital.

Ingen mangel på militansDet er ingen mangel på militans blant store grup-per av egyptiske arbeidere, men de forsøker i liten grad å presse fram nye radikale omveltninger og tiltak. Det streikes og okkuperes med forhåpnin-ger om et bedre liv etter mubarak. Det er selv-følgelig glimrende, men det trengs noe mer for å drive revolusjonen videre.

Da en liten gruppe av revolusjonære aktivister i februar 2012 oppfordret til generalstreik mot mili-tærrådet, reagerte arbeiderklassen med boikott.

i vinter ønsket mange arbeidere å gi det nyvalgte parlamentet en sjanse til å vedta lover og reformer som styrket deres rettigheter og leve-standard. Da det islamist-dominerte parlamentet ikke en gang klarte å vedta en lov som ga arbei-dere rett til å danne uavhengige fagforeninger, ble arbeidsfolk selvfølgelig skuffet. De satte så sitt håp til presidentvalget.

Ville den nye presidenten forstå deres situa-sjon? mange arbeidere samlet seg da også ved presidentpalasset i Kairo da det var klart at mursi hadde vunnet. mange håpet han kunne hjelpe dem, han var jo ikke en mubarak-mann.

politiske alternativermen det trengs en hard og vanskelig kamp for å få mursi til å levere.

Arbeiderne vil igjen bli skuffet, og radikale og kjempende arbeidere vil bli presset til å se etter politiske alternativer.

ett problem er at det eksisterer tre gjensidig fiendtlige fagforbund som konkurrerer om nye medlemmer. i tillegg til det offisielle etUF, som fremdeles kontrolleres av gamle mubarak-venner, og de uavhengige foreningenes forbund (eFi-tU), finnes også et forbund (DFe) som i sin til-nærming vakler mellom ny militans og gammel ansvarlighet (de kan kanskje sies å ligge “mellom” de to andre forbundene).

Konkurransen om medlemmer mellom de tre fagforbundene har paralysert en av de mest mili-

tante seksjonene i arbeiderklassen, nemlig buss-sjåførene i Kairo. Fagforeningslederne krangler om de skal tilslutte seg eFitU eller DFe.

et annet problem er mangelen på et stort og sterkt arbeiderparti som kan slåss for arbeider-klassens interesser i parlamentet. Det er riktignok dannet et arbeiderparti – Demokratisk Arbei-derparti - som skal være en drivkraft for å bringe revolusjonen sosialt dypere. men det kan virke som dette partiet foreløpig er for lite og svakt til å ha tilstrekkelig innflytelse.

en revolusjonær ledelsemen det som virkelig er mangelvare i egypt er et tilstrekkelig stort og sterkt revolusjonært arbei-derparti. et parti som har røtter på alle viktige arbeidsplasser og derfor er i stand til å argumen-tere med og tiltrekke seg radikale arbeidere.

Det er behov for en revolusjonær ledelse som kan vise massene at reformistene ikke kan føre revolusjonen framover, en revolusjonær ledelse med base i den militante arbeiderklassen. For å dytte revolusjonen framover og gjøre den sosialt dypere, må de revolusjonære i praksis vise at bror-

skapet og andre reformister ikke kan gjøre det.et slikt parti trenger teoretisk og politisk klar-

het. Det må stå skulder ved skulder med unge isla-mister for å vise dem at de revolusjonære sosialis-tene er de mest konsekvente revolusjonære.

Det finnes ikke et slikt parti i egypt i dag, selv om deler av venstresida gjør en god jobb og vokser. men som nevnt innledningsvis, sidestiller andre deler av venstresida militærrådet og Det muslim-ske brorskap. Dette er en alvorlig feil.

som denne artikkelen har forsøkt å vise, lever den revolusjonære bevegelsen fortsatt godt. Den er fremdeles i stand til å mobilisere hundretusener, ja millioner av mennesker. Den militante arbeider-klassen, her eksemplifisert ved tekstilarbeiderne i mahalla el Kubra og arbeiderne ved Ceramica Cleopatra, er fortsatt i stand til å presse gjennom deler av sine krav gjennom militante streiker og okkupasjoner.

en slik militans og radikalisme betyr at revo-lusjonære grupper og partier i egypt har noen å snakke med. men for å kunne snakke med alle, må de revolusjonære kreftene bli flere og sterkere.

det er behov for en revolusjonær ledelse som kan vise massene at reformistene ikke kan føre revolusjonen framover, en revolusjonær ledelse med base i den militante

arbeiderklassen.


■ Ole Sverre Wiker

På vårparten 2012 dukka begrepet Folkefest mot rasisme opp. Flere arrangementer har blitt gjen-nomført og målet er at Folkefest mot rasisme (Fmr) skal leve videre og spre seg. Fmr har ikke noen ledelse og alt jeg skriver står for min egen regning. men det virker som at folk, i oslo ialle-fall, er rimelig samkjørte om konseptet.

Folkefest mot rasisme kan veldig fort bli en solskinnshistorie hvis den får lov å utvilke seg. På mange måter begynte det med Århus for mang-foldighed, der forskjellige miljøer tok kontakt med hverandre og fikk satt opp en buss fra oslo. Flere fagforeninger tilslutta seg og bevilga en del penger til bussturen. Det ble rimelig klart at forskjellige miljøer kunne jobbe sammen mot rasisme og at det var mulig å bygge videre på dette samholdet.

så kom turen til stavanger. siAn/nDl skulle ha en kjempestor markering i stavanger der de gikk høyt på banen og varsla om at det kom til å komme 3-400 bare fra norge, pluss diverse busser fra utlandet. i stavanger gikk alle ungdomsparti-ene sammen (unntatt KrFU og FpU) og mobili-serte til motmarkering. siden man jo ikke hadde noe fast samarbeid så var det en del famling om hva arrangementet skulle hete. Det var i forbin-delse med mobilisering fra oslo at begrepet Fol-kefest mot rasisme først dukka opp, og snart ble det stående som tittel på arrangementet. rundt 1000 mennesker møttes i stavanger til en frede-lig markering. Det ble satt opp busser fra oslo og Bergen. siAn/ nDl hadde snekra ei scene som var så stor at de 20-25 tilhørerne fint hadde fått plass på scena. Ydmykelsen var til å ta og føle på. mange av oss regna det som usannsynlig at klovnene kom til å prøve seg igjen med det første. men smitta av suksessen fra stavanger hadde vi likevel lyst til å gjøre noe.

hva med å feire oss selv? Vi trenger ikke bare å løpe etter når rasistene skal ha et arrangement. Vi kan sette dagsorden selv og lage en folkefest i oslo. Det tok ikke lang tid før trønderne ring-te. De ville ha en folkefest samme dag som oss i trondheim. i oslo var en 17-18 organisasjoner, fagforeninger, partier og religiøse grupper arran-gører av Folkefest mot rasisme lørdag 15. sep-tember. også i trondheim var det stor bredde. Det er verdt å merke seg at lo oslo tilslutta seg arrangementet i oslo og lo trondheim tilslutta seg arrangementet i trondheim. opp mot 500 deltaker var innom i løpet av det fem timer lange

arrangementet i oslo. Vi har en utfordring i å mobilisere flere folk til neste folkefest.

Hva vil vi framover?Det er jo et ønske om at Fmr skal fungere som en løs sammenslutning, der organisasjoner, partier etc. tilslutter seg hvert arrangement. Videre må det ha lokal forankring. Det vil si at forskjellige byer og tettsteder kan ta stafett-pinnen, og kanskje er det en sak som er viktig i lokalmiljøet eller kanskje vil man bare feire antirasismen. Det viktigste er å holde fast på at man skal være inkluderende i det antirasistiske arbeidet, der også enkeltperso-ner som ikke tilhører noe bestemt miljø blir tatt godt imot.

Det sier seg selv at det blir noen utgifter når noe skal arrangeres. i oslo har økonomien gått gjennom Antirasistisk senter, og vi har et ønske om å bygge opp en økonomi som gjør at vi har noen kroner å starte med når vi drar i gang nye arrangementer. Derfor er det ingen grunn til å vente til et bestemt arrangement med å søke fag-foreninger, partier etc. om penger. men det er jo selvsagt lettere å få bevilgning når man har noe konkret å vise til.

i oslo har vi blitt kjent med antirasister både

fra Østfold og Vestfold, samt begynt å jobbe på tvers av miljøer. i tillegg har en del personer som ikke tilhører noe bestemt miljø gjort en innsats for å få Fmr til å rulle videre økonomisk. Det viser seg også at folk slenger på noen kroner i bøtta bare de blir spurt.

som alle skjønner er ikke framtida til Folke-fest mot rasisme “hogd i stein”, og dette er altså mitt private innspill. Det viktige må være at gode antirasistiske krefter samles og at man ikke må finne opp kruttet hver gang. hver gang rasistene prøver seg, skal vi vise at gata er vår og når de ikke tør å prøve seg... ja, da har vi iallefall god grunn til å feire oss sjøl!

Folkefest Mot Rasisme

På mange måter begynte det med Århus for Mangfoldighed. Foto Monika Ustad.

Støtt Folkefest Mot Rasisme!

Kontonummer 5017.05.08790, Antirasistisk senter. merk innbetalingen Folkefest mot rasisme.

Demonstrasjon mot NDL og SIAN

lørdag 15. desember. oppmøte på jernbanetorget kl 13:00. mer info på facebook, se ”Folkefest mot rasisme”.


Den arabiske våren er et stort revolusjonært vendepunkt for vår globale samtid. Den sprang ut i en kriseridd tid hvor motsetninger skjerpes og motstand vokser over store deler av verden. Når vi her med dette i mente trykker Rosa Luxemburgs 1. mai tale fra 1905, med opprøret mot Tsar-despotiet i Russland og den internasjo-nale kampen for 8. timersdagen som bakgrunn, er det ikke fordi vi hevder at alle forhold var de samme for datidas Russland som for samfunn under omveltninger i den arabiske våren og andre steder der opprør slår gnister. Det er likevel en revolusjonær analytisk metode som fortsatt er aktuell ved talen til Luxemburg. En til-nærming som ikke bare vil kunne berike våre perspektiver på den spontane sammenhengen mellom revolusjonær massebevegelse og den voksende arbeiderorganise-ringen i for eksempel samtidens Egypt, men som også vil kunne berike aktivisters horisonter i andre aktuelle bevegelser og kamper i verden. Luxemburgs proletariske internasjonalisme og sans for dynamikk gir et viktig bidrag til revolusjonær tradisjon.

■ Rosa Luxemburg

i år feirer vi for første gang første mai i en revo-lusjonær situasjon - mens en viktig tropp i det internasjonale proletariatet er involvert i en hard, direkte massekamp for sine politiske rettigheter. Denne omstendigheten gir årets maifeiring dens spesielle karakter. ikke bare i den betydning at alle taler og resolusjoner på sammenkomstene i dag gir uttrykk for sympati med de kjempende pro-letarene i tsarriket. Den pågående russiske revo-lusjonen er, om man betrakter den ikke bare med utvendig sympati men med alvorlig ettertanke, hele det internasjonale proletariatets anliggende. og i særdeleshet står den i nær sammenheng med den virkelige meningen med verdens maifeiring, ettersom den er en viktig etappe på veien mot virkeliggjøring av maidagens to grunnleggende idéer: åttetimersdagen og sosialismen.

Åttetimersdagen har fra starten av vært en vik-tig parole for den pågående revolusjon i det rus-siske riket. Kravene i den berømte petisjonen fra Petersburgs arbeidere til tsaren omfatter foruten grunnleggende politiske rettigheter og friheter også en umiddelbar innføring av åttetimersdagen. i den fantastiske generalstreiken som brøt ut over hele riket og spesielt i de russiske delene av Polen etter blodbadet i Petersburg, var åttetimersdagen det fremste sosiale kravet. selv i det andre sta-diet av streikebevegelsen, etter at den generelle arbeidsnedleggelsen som politisk demonstrasjon var opphevet midlertidig for bare å følges opp av en rekke mindre økonomiske streiker, var kravet om åtte timers arbeidsdag den røde tråden som løp gjennom lønnskampen i alle bransjer og dan-net grunntonen, det forenende elementet, den revolusjonære touchen i alle disse ulike kampene. Alt den første etappen i den russiske revolusjonen utgjør på denne måten en kraftfull demonstra-

sjon for den internasjo-nale maidagsparo-len. Det viser bedre enn noe annet e k s e m -pel hvor d y p t i d é e n om åtte-timers-dagen er rotfestet i prole-t a r i a t e t s sosiale stil-ling, og i hvor stor grad åtteti-mersdagen er et livsviktig spørs-mål for proletarene i alle land.

Det var ingen i russ-land som kom på idéen om å for-binde revolusjonens politiske hovedmål med kravet om åtteti-mersdagen, eller endatil sette dette kravet i forgrunnen. hele den agita-sjonen som gikk forut for utbruddet av revolusjonen la helt naturlig og med en viss forståelig ensidighet hoved-vekten på de rent politiske kravene: avskaffelse av eneveldet, innkallelse av en grunnlovsgivende forsam-ling, proklamasjon av republik-ken. så gjorde proletariatets masser opprør - og stilte instinktivt foruten de

I lyset fra revolusjonens ild (1905)

rosA lUxemBUrG


notiser

politiske kravene det sosialt mest betydnings-fulle kravet om åttetimersdag. Det sunne revolu-sjonære masseopprøret korrigerte liksom av seg selv ensidigheten i den sosialdemokratiske, poli-tisk spissede agitasjonen og forvandlet gjennom dette internasjonale, rendyrket proletariske kravet den formelt sett «borgerlige» revolusjonen til en bevisst proletarisk revolusjon. en demokratisk grunnlov, ja, til og med en republikansk grunn-lov er paroler som hva det historiske innholdet angår like gjerne kunne stamme fra de borger-lige klassene, ja, i bunn og grunn er de det bor-gerlige demokratis eiendom. så langt var det på «oppdrag» fra borgerskapet at russlands arbei-dere trådte inn på den politiske scene. men åtte-timersdagen er derimot et krav som bare kunne komme fra arbeiderklassen, et krav som verken når det gjelder tradisjon eller innhold knytter an til det borgerlige demokratiet, som tvert imot er enda mer forhatt blant det borgerlige demokratis talspersoner - småborgerne - enn blant storindus-triens kapitalister. Åttetimersdagen er derfor hel-ler ikke i russland noen parole for de proletariske interessenes samhørighet med alle fremskritts-vennlige borgerlige elementer, men derimot en motsetningens, en klassekampens parole. Umulig å skille fra de politiske og demokratiske krav viser denne parolen at tsarrikets proletariat oppfatter sitt «oppdrag» i den pågående revolusjonen som en fullt bevisst klassekamp med det mål å befri arbeiderklassen for godt.

og i dette ligger den russiske revolusjons internasjonale betydning for maifeiringens andre hovedidé: virkeliggjørelsen av sosialismen. Begge krav er meget nært og umiddelbart forbundet med hverandre. i og for seg er jo ikke åttetimersdagen noe sosialistisk krav. Formelt er åttetimersdagen bare en borgerlig reform innenfor rammene av den kapitalistiske samfunnsorden. Dersom åtte-timersdagen innføres bit for bit, som har skjedd på enkelte hold, leder ikke dette til noen omvelt-ning av lønnssystemet, men kun til at det når et høyere og mer moderne nivå. men i form av en generell, internasjonal, lovfestet bestemmelse, som er kravet vårt, utgjør åttetimersdagen den mest radikale sosiale reformen som kan gjennomføres på grunnlag av det bestående samfunnssystem;

den er en borgerlig reform, men som sådan dan-ner den et sentralpunkt der kvantiteten går over i kvalitet, dvs. en «reform» som antagelig kan gjen-nomføres når proletariatet har seiret og overtatt makten. Derfor står den russiske revolusjonen, der parolen om åttetimersdagen lyder så høyt, samtidig i den sosiale revolusjons tegn. Dermed skal ikke påstås at vi som neste resultat av denne revolusjonen kan vente oss en begynnende sosial omveltning. tvert om - resultat av de pågående kampene i tsarriket blir med stor sikkerhet bare en politisk omveltning, kan hende bare en elendig borgerlig forfatning.

men under overflaten av denne formelt sett politiske omveltningen kommer med like stor sik-kerhet en omfattende sosial forvandling til å gripe om seg. Klasseskillene, klassemotsetningene, det russiske proletariatets modenhet og klassebevisst-het kommer etter den revolusjonære perioden til og nå et nivå som det i en periode av rolig utvik-ling eller under et parlamentarisk regime ikke ville kunne oppnå på mange år. Klassekampens utviklingsprosess, som bereder grunnen for den sosiale revolusjonen, har i russland blitt drevet frem med uant hurtighet.

og dette er derigjennom også tilfellet med den internasjonale proletariske klassekampen. De kapitalistiske land er i dag politisk og sosialt sett så nære forbundet med hverandre at den russiske revolusjon vil få voldsom virkning på samfunns-forholdene i europa, ja, i hele den såkalte sivili-serte verden - mye mer omfattende virkning enn de tidligere, borgerlige revolusjonene. Det er for-målsløst å forsøke å forutse eller spå om hvordan disse virkningene konkret vil fortone seg. hoved-saken er at man har klart for seg at den pågående revolusjonen i tsarriket i betydelig grad kommet til å påskynde den internasjonale klassekampen, slik at vi selv i det «gamle» europa i løpet av kort til kan komme til å stå ovenfor en revolusjonær situasjon og ovenfor nye taktiske utfordringer.

med denne grunntanke og i dette tegn må vi i år overalt feire vår maidag, dersom vi vil at det skal synes at proletariatet i alle land har forstått den viktigste parolen i alle kamper: «Det viktigste er å være forberedt!»

✪ Faremo 1 - om norske soldater i Afghanistan:Norske soldater fortjener all den aner-kjennelsen de kan få. De som opererer i Afghanistan stiller på lik linje med våre tidligere krigshelter (TV2 net 31.08.12).

✪ Faremo 2 - om de som reiser til Syria for å støtte kampen mot regimet:Jeg synes det er viktig å være tydelig. Norske borgere som deltar i terrorhand-linger eller gjør seg skyldige i krigsfor-brytelser, de kan bli straffet og kommer til å bli straffet etter den norske straf-feloven her hjemme, sier Faremo til TV2 (TV2 net 19.10.12).

✪ Klimakampen er en kamp om samfunnsmaktDen globale oppvarminga er ikke noe som kommer i framtida, den er her nå. I den forbindelse har Jan Davidsen (leder i Fagforbundet), Hans O. Felix (leder i El & IT Forbundet), John Leirvaag (leder i NTL) og Roy O. Pedersen (leder i LO i Oslo) lansert en klimapolitisk plattform.

Den ble i LO-Aktuelt karakterisert som ”Et kraftig oppgjør med klimapolitik-ken”. Plattformen setter klimapolitikken inn i et bredt samfunnsmessig perspek-tiv der kampen mot markedet må stå helt sentralt. Den klimapolitikken som hittil er ført i Norge er svært mangelfull. Tre elementer har vært sentrale: Kjøp av CO2-kvoter i utviklingsland, treplanting og bevaring av regnskog (også i hoved-sak i utviklingsland) og fangst og depo-nering av CO2 i bakken.

Klimapolitikk kan ikke reduseres til et spørsmål om å ofre, om hva vi må gi avkall på av tilkjempede rettigheter. Klimakampen handler om å skape et bedre samfunn for alle..


Øst-tyskland, eller ddr, var det mest vellykkede av landene i den tidligere øst-blokken, i den forstand at ddr hadde den høyeste levestandarden. men hva slags samfunn var egentlig Øst-tysk-land i perioden mellom 1949 og 1989? var det «reelt eksisterende sosialisme», som regimet selv hevdet, men som ble betvilt og fornektet av mange på ven-stresiden i vest-tyskland og andre vest-lige land? eller for den saks skyld kom-munistisk, som ddrs motstandere i vest unyansert brukte som betegnelse og skrekkord?

■ Tor Arne Larsen

Det er et udiskutabelt faktum at skjebnen til den østlige delen av tyskland utgikk fra den sovjetiske okkupasjonen på slutten av andre verdenskrig. hva ønsket sovjetunionen med denne okkupasjo-nen? mye tyder på at sovjetunionen, i henhold til Potsdamerklæringen, så for seg et demilitarisert, svekket og nøytralt tyskland under stormaktenes herredømme for en betydelig tid framover eller «for alltid».1 sovjetlederne var neppe forberedt på at konflikten med vestlige land skulle bygge seg opp så raskt som den kom til å gjøre.hva som var sovjetunionens planer for oppbyg-ging av samfunnet i Øst-tyskland – om de hadde noen – er uklart. Faktum er at de bedrev en stor-stilt nedbygging av østtysk økonomi, gjennom å ta

1 Side 12 jamfør side 183 i Johannessen og Rosseland i ”Kampen om Tyskland”.

krigserstatning ved å demontere og flytte østtysk industri til sovjetunionen. senere tok de beslag i produkter fra østtysk industri. slik beredte de grunnen for at en østtysk stat ikke kunne bli en sterk økonomisk alliert for sovjetunionen på lang tid.

samtidig arbeidet den sovjetiske okkupasjons-makten med politisk skolering av østtyskere, og de hentet inn kommunistisk innstilte tyskere til å administrere den sivile hverdag i den sovjetiske besettelsessonen i det østlige tyskland. mange av dem, for eksempel walter Ulbricht, Karl maron og wilhelm Pieck, hadde vært i eksil i moskva som følge av nazistenes maktovertakelse eller kri-gen.

i vesten støttet vestmaktene opp under byg-gingen av vesttysk økonomi og en ny tysk stat.

slik utviklingen gikk fant moskva det etter hvert nødvendig å stable på beina et marionett-regime i en egen østtysk statsdannelse. Derfor ble DDr opprettet i 1949, med walter Ulbricht og andre moskva-tro i ledelsen.

Det ubestridelige faktum at DDr ble oppret-tet av sovjetunionen og på basis av deres kano-ner og geværer, står i motsetning til en gammel grunnsetning fra den (første) kommunistiske internasjonalen (1864-1876) under ledelse av

marx og engels: «Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk.» en tese som var grunnleggende for dem2 fordi de anså at arbei-derne utgjorde den eneste klassen som ikke hadde noen privilegier å forsvare.

Stalins «naturlovs-kommunisme»Det forhold at DDr opprettes på et helt annet grunnlag enn det marx sin teori forutsetter (nem-lig sovjetiske soldater i stedet for tyske arbeidere), gir grunn til å reise spørsmål. Det gjør også Uta Kolano, som skriver at:

«DDr beveget seg siden det ble grunnlagt i 1949 i motsetningen mellom ideal og virkelighet. Fordi DDr var en idealistisk formasjon, formet av ideer og vilje hos en gruppe mennesker. Det var intet voksent, organisk samfunnsmessig legeme – og kroppen ble dessuten skadet under andre verdenskrig.»

og litt senere:«Kommunismen vil ikke komme til folket som følge av en naturlov, men må kjempes fram av arbeiderklassen, den av kapitalistene utnyttete og undertrykte klassen.»3

Uta Kolano har her et viktig poeng, for i sta-lin-inspirert teori (såkalt «dialektisk materialis-me», inkludert tesen om dialektikken i naturen) var sosialisme og kommunismen etterfølgende systemer av kapitalismen – per naturlov. (Altså som en naturlov for samfunnet).

i så måte er også hele avviklingen av den sov-

2 Marx forsvarer eksempelvis denne tesen i sin ”Kritikk av Gotha-programmet” i 1875. 3 Kollektiv d’Amour: Side 24.

Klassesamfunnet i DDR

Slik utviklingen gikk fant moskva det etter

hvert nødvendig å stable på beina et marionettregime i en egen østtysk statsdannelse.


jetiske blokken uforklarlig for denne teorien. (samfunnsutviklingen kan etter denne teorien bare bevege fra kapitalisme til sosialisme – ikke omvendt). i stalins forståelse gjaldt de samme lover i naturen og samfunnet, og de beveget seg bare en vei – mot en stadig høyere enhet. Dette ble framstilt som en naturlov, som angivelig var basert på det som ble oppfattet som «den vitenska-pelige sosialismen». Vitenskap kunne her skrives med store bokstaver. For vitenskapen på den tiden ble gjerne forstått som bærer av sannheten etter et mønster fra naturvitenskapen.

i en slik i grunnen avpolitisert, for ikke å si antipolitisk verdensforståelse, blir dogmene råde-ne. Det kan minne om religiøse forsamlingers forestillinger. man lover frelsen som en dag skal komme – som følge av en uimotståelig kraft – og da alle skal få det godt (– eventuelt unntatt de onde).

Den slags virket naturligvis hørverdig og lovende i mange uopplyste ører. som en ytter-ste konsekvens av dette ble den stalinistiske ret-ningens selvforståelse at den var bærer ikke bare Framtiden men også av Sannheten. i en sang som

ble sunget på seD-arrangementer i DDr på fem-titallet, het det da også:

Die Partei, die Partei, die hat immer recht. (Partiet, partiet, det har alltid rett).4

Det er mye å si om en slik forståelse utover at den at den har religiøse anstrøk. i denne sammen-heng er det aktuelt å fremheve at en slik forståelse setter et effektivt hinder for korrigeringer og kri-tikk. man stenger i prinsippet effektivt for mulig-hetene til å endre eller forbedre et vedtak eller en

4 http://de.wikipedia.org/wiki/Lied_der_Partei

DDRs propaganda hadde liten rot i virkeligheten. Dette frimerket ble utgitt i anledning DDRs 20-årsjubileum.


aktuell handlingsmåte, og dermed vil organisasjo-nen eller samfunnet fungere dårligere5 – for så vidt i alle andre henseender enn der hvor monolittisk enighet og underkastelse er målet.

i samme retning peker det når man tar i betraktning at moskva hadde en førende posi-sjon og at erfaringene fra sovjetunionen nærmest ble ansett som allmenngyldige. i særdeleshet tok det sovjetiske kommunistpartiet (sUKP) ikke feil. Personkultusen omkring stalin var ytterligheten av dette.

Det vil være feil framstille dette uten å trekke fram at slett ikke alle i seD tenkte slik. selv om den sovjetiske militæradministrasjonen i okkupa-sjonsperioden 1945-49, før DDr ble opprettet, hadde bekjempet antistalinistiske kommunister6, fantes det i seD også mange fra det tidligere sosi-aldemokratiske partiet, og en slik tenkning må ha vært underlig også for mange av dem.7

DDr-ledelsen var sterkt påvirket av tradisjo-nen fra moskva. Fra stalin-grupperingen fikk kontroll på 1920-tallet, hadde denne tradisjonen stått for den forståelse at partiet alltid hadde rett. Denne forståelse ble fremmet samtidig med at arbeiderklassens innflytelse ble svekket i russ-land/sovjet og sUKP etablerte seg som et førende

5 Slike holdninger, som for en periode nok hadde en oppbyggende funksjon, dempes eller forsvinner følgelig på slutten av femtitallet. 6 Uta Kolona: Kollektiv d´amour. S 53. 7 Denne dogmatiske forståelsen svekkes også snart og særlige etter at Honecker kommer til makten.

statssjikt. midt på 30-tallet forklarte stalin også at klassene var opphevet i sovjetunionen, noe som gjorde spørsmålet om arbeiderklassens makt til et ikke-spørsmål.

Sed, arbeiderne og intelligentsiaenAt hele folket var ett og at det ikke eksisterte

klasser lenger var for øvrig i påfallende samstemt-het med hva kapitalistklassens representanter i vest hevdet for sine land. Begge steder ble klas-sespørsmål og klassekamp forsøkt dampet bort. heretter var det landet (nasjonen), kulturarven, familieverdier og lignende samlende begreper som det gjaldt – ikke klasser. som en tsar satt stalin ved roret i imperiet og styrte på vegne av folket og unionens nasjoner.

en slik påstått «sosialisme», hvor arbeiderne var fratatt all makt og minst like fremmedgjorte som i vest, var DDr-ledernes erfaring og ideal (fra det sovjetiske forbildet). Denne forståelsen var således allerede tilstede da de kom til makten i Øst-tyskland.

Fra begynnelsen bygges således «sosialismen» i DDr uten å være noen frigjøring som arbeider-klassens eget verk. en liten gruppe – seD – styrer samfunnet i samråd med og basert på sovjetu-nionens militære makt. Arbeiderklassen må også styres, og snart manifesteres det at makten ligger et annet sted. seD-staten økte arbeidsnormene i juni 1953, noe som innebar at arbeiderne skulle produsere 10 % mer uten å få mer lønn. Det utlø-ser opprøret i 1953, og forteller om et samfunns-styre som forstår arbeiderne som arbeidshester

– ikke som frigjorte mennesker. i dette systemet er arbeiderne like fremmedgjorte som de er frem-mede for makthaverne. Arbeiderne erfarer at det er andre som kontrollerer produksjonsmidlene og som vil øke merproduktet ved å tyne mer arbeid ut av deres kropper.

Fra starten var DDr-staten nødt til å tek-kes den gamle ekspertisen i produksjons- og samfunnsliv, med den følge at personer fra den tidligere kapitalistklassen og fra den høyere middelklassen fikk godt betalte stillinger i opp-bygningsfasen. men også nyutdannede eksperter på ulike felt ble helt sentrale for DDr.

For å holde på makten og bygge ut samfunnet investerte seD- og DDr-ledelsen i en allianse med intelligentsiaen, den mest utdannede delen av befolkningen. Disse ble oppfattet som nøk-kelpersoner og ble ofte lokale ledere i arbeidslivet etter hvert som det gamle lederskapet fra tradi-sjonelt borgerlige sjikt flyttet til vest eller ble faset ut. Dette nye ledersjiktet kunne hver for seg være politisk ambivalent til seDs ledelse, men gruppen ble belønnet på flere måter som skapte lojalitet. støtten fra denne gruppen til seD og systemet var bemerkelsesverdig.

sammen med sjiktet av politiske ledere dannet intelligentsiaen ledelsen av DDr – i dagliglivet, i arbeidslivet, i samfunnslivet. i dette samfunnet, hvor tradisjonelt privat kapitalistisk eierskap er kraftig redusert, blir disse to ledelseselementene den styrende gruppering eller klasse.

en slik påstått «sosialisme», hvor arbeiderne var fratatt all makt og minst like fremmedgjorte som i vest, var ddr-ledernes erfaring og ideal.

Innhøsting DDR 1967. Kabelwerk Oberspree

Internasjonal Sosialisme · 2012. 11. 8. · internAsjonAl sosiAlisme EGyPT egypt har fått sin...

Documents

Transcript of Internasjonal Sosialisme · 2012. 11. 8. · internAsjonAl sosiAlisme EGyPT egypt har fått sin...